Fædrelandsvennen 10. september 2026: Livet skjer. Vi må snakke sammen om det! Av: Hanne M. Nøding, Fylkeseldreombud i Agder, Peder Kjøs, psykolog, og Arild Knutsen leder i Foreningen for human ruspolitikk.
Livet skjer, uansett hvilke posisjoner og prestasjoner vi har å vise til. Samlivsbrudd, tap av noen du er glad i, sykdom, økonomiske og praktiske katastrofer kan ramme hvem som helst. Hendelser som gjør at det som tidligere har vært håndterbart, plutselig oppleves umulig å bære. Over tid kan håp, livsglede og følelsen av å bety noe for noen brytes ned og hele livet føles umulig.
I 2024 tok 727 mennesker sitt eget liv i Norge. Vi regner med at det reelle tallet er høyere. 342 mennesker døde av overdoser. Hvor mange av disse var skjulte selvmord? Rundt hver eneste som dør, står noen igjen med savn, sorg og spørsmål som kanskje aldri får et svar.
Forskningen på selvmord peker ut opplevelsen av håpløshet og ensomhet som fellestrekk for de som ikke orker å leve lenger. Følelsen av at livet ikke lenger er til å bære. At de står alene. At de er blitt en byrde. Dette er ensomhetens ansikt. Det motsatte av tilhørighet og følelse av betydning.
Ensomhet er den subjektive opplevelsen du har av dårlig kvalitet i mellommenneskelige relasjoner. Følelsen av ikke å høre til. At du ikke har noen å lene deg på når livet blir vanskelig. Du kan være omgitt av mennesker og likevel kjenne deg alene. En av fem har få eller ingen å snakke med når livet er vanskelig. Det er 20 prosent, og det er for mange.
Når vi snakker om selvmord, snakker vi gjerne om de unge. Det er viktig å snakke om de unges ensomhet og hvor vanskelig det kan være å finne sin plass i livet. Men vi snakker for lite om de eldre, og kanskje særlig om eldre menn. Eldre menn er over tid blant gruppene med de høyeste selvmordsratene i samfunnet. Mange opplever tap av ektefelle, redusert helse, mindre sosial kontakt og en gradvis følelse av å falle utenfor fellesskapet.
Både de unge og de gamle trenger gode helsetjenester, fagfolk og behandlingstilbud. Vi trenger strategier og handlingsplaner. Men vi må også tørre å erkjenne at ingen strategi alene kan skape tilhørighet. Ingen handlingsplan kan erstatte et menneske som bryr seg.
Derfor må vi snakke mer om sosial beredskap.
Vi snakker mye om totalberedskap og helseberedskap. Men et samfunns styrke handler også om hvordan vi tar vare på hverandre når livet rammer. Hvem ringer når noen trekker seg unna? Hvem banker på døren når bekymringen melder seg? Hvem spør en gang til når svaret «det går fint» ikke virker helt troverdig?
Vi trenger flere mennesker som tør å bry seg litt mer.
Vi trenger naboen som sender en melding fordi gardinene har vært trukket for lenge. Vennen som setter av tid til en kopp kaffe. Kollegaen som spør hvordan det egentlig går. Vi trenger den gode, gamle nabokjerringa eller gubben som ser menneskene rundt seg og som ikke tenker at noen andre sikkert følger med.
For ofte finnes det ingen andre.
Sosial beredskap handler ikke bare om profesjonelle tjenester. Det handler om fellesskap. Om frivilligheten, nabolagene, arbeidsplassene, trossamfunnene og lokalsamfunnene våre. Ensomhet kan ikke vedtas bort. Den må møtes av mennesker.
Vi løser ikke nødvendigvis problemene for hverandre bare ved å snakke sammen. Men vi kan gjøre noe enda viktigere. Vi kan sørge for at ingen står alene i det som er tungt. Hvis du strever, er det ikke et tegn på svakhet å be om hjelp. Det er et tegn på mot. Og dersom du er bekymret for noen, ikke vent på de perfekte ordene. Ring. Send en melding. Bank på døra. Spør hvordan de egentlig har det. Du trenger ikke være ekspert. Du trenger bare å bry deg.
Den 10. september markeres Verdensdagen for selvmordsforebygging. Årets tema er «Start samtalen – sammen». Det er en oppfordring til å bryte stillheten, utfordre skammen og våge å snakke om det som gjør vondt. Det er et budskap vi trenger mer enn noen gang.
For livet skjer. Det skjer oss alle. Ingen skal måtte møte livets tyngste dager alene.
Les artikkelen i Fædrelandsvennen her.
