Avisa Oslo 31. juli 2024: Crack-røyking øker. Mer politi i gatene vil ikke påvirke tilgangen Av Arild Knutsen, leder i Foreningen for human ruspolitikk.
NRK har slått opp stort at crack-røyking sprer seg i rusmiljøene i Oslo. Når bruksmønsteret endrer seg, dukker nye utfordringer opp som tiltaksapparatet må omstille seg for å løse.
Endringene er ganske små, men små endringer i rusmiddelmarkedet skaper ofte paniske reaksjoner, sensasjonelle medieoppslag og krav om mer politi. Det har riktignok vært en økning i kokainbruk blant enkelte grupper i samfunnet, og det er stadig ganske nytt at røyking av crack-kokain er blitt vanlig i Oslos rusmiljøer.
Bruken av ulovlige rusmidler generelt er på det jevne. Det har vært nedgang i bruk av amfetamin og MDMA og en økning i bruk av kokain.
Psykisk helsekrise
På Dagsrevyen onsdag 24. juli ble det forklart at både Prindsen mottakssenter og Foreningen for human ruspolitikk har begynt å dele ut glasspiper og natron. Utdelingen av natron er for å erstatte bruken av salmiakk, for å omgjøre kokain til røykbar crack. Salmiakk er sterkt etsende og dermed skadelig å koke opp.
Det har vært tilfeller av eskalerende situasjoner, der impulsive handlinger med en salmiakkflaske for hånd har ført til varige skader på øynene til folk.
Bruken av crack knyttes til økt psykisk uhelse, aggresjon og dårlig helsetilstand. Likevel er det for snevert å tilskrive utviklingen til rusmiddelbruken alene. Det brukes mye amfetamin i rusmiljøene, som fører til liknende konsekvenser, fra før, og vi er i det som mange definerer som en psykisk helsekrise. Det er mange med rusutfordringer som ikke får hjelp, men tilbys uverdige boforhold. Lavterskelapparatet i Oslo sentrum er underdimensjonert og det pågår en omstridt rasering av rusbehandlingsapparatet.
Rusapparatet er særskilt innrettet for behandling og rehabilitering av mennesker med avhengighet av opioder, men ikke til folk med avhengighet til sentralstimulerende midler. Dette har vært etterlyst i mange år, men nå er det økende behov for forsøksprosjekter med substitusjonsbehandling for andre alvorlige avhengigheter, som for amfetamin og kokain.
Da NRK kom til vårt kontor spurte de om jeg er bekymret for økningen i bruk av crack i rusmiljøet i Oslo. Det som ikke kom med i innslaget er at jeg svarte at jeg er langt mer bekymret for hva det kan gjøre med ruspolitikken.
USAs krig mot crack
Kokain og crack er det samme stoffet, men to forskjellige måter å bruke det på. Kokain sniffes vanligvis i nesen, mens crack røykes. Også internasjonalt er kokain mer vanlig blant rekreasjonelle brukere og velstående, mens crack er mer vanlig blant avhengige, fattige og minoritetsgrupper.
I USA har kokain vært utbredt blant de som er lyse. Crack har vært utbredt blant dem som er svarte.
I 1982 erklærte USAs president Ronald Reagan en ny krig mot narkotika generelt, men mot crack-kokain spesielt. Bruken ble fremstilt som en epidemi med irrasjonelle forestillinger om crack-babyer, crack-horer og crack-hoder. Det førte til krig mot svarte nabolag og reduserte ikke bruken, men forsterket de alvorlige konsekvensene.
Oslos politikere peker i samme retning
Politikere bør lytte til de som har skoene på, heller enn å peke i samme retning. På Dagsrevyen oppfordret spesialsykepleier på Prindsen mottakssenter, Christina Livgard, til økt satsing av kapasiteten på lavterskelapparatet, innføring av rusmiddeltesting og at tiltaksapparatet må gjøres klar for endringene som er på gang.
Oslos ordfører Anne Lindboe (H) derimot, stilte i Dagsrevyens studio og oppfordret regjeringen til å stoppe tilgangen på kokain. Og for å forsterke inntrykket av at situasjonen er bekymringsfull, presterte hun å omgjøre en uttalelse fra politiet i fjor høst om at Oslo er kokainhovedstaden i Norge til at «Oslo er kokainhovedstaden i Europa.»
Lindboe fortsatte med å etterlyse kontrolltiltak for å stoppe innførselen, og mer politi i gatene for å hindre at unge rekrutteres til kokain. Dette har vi titalls års erfaring med at ikke vil påvirke verken tilgangen på kokain eller bruksfrekvensen.
Overdramatisering og ansvarsfraskrivelse fra hovedstadens politikere er det siste vi trenger, derimot trenger vi flere tiltak for å sikre gode oppvekstvilkår, flere sosialarbeidere som kan jobbe med relasjonsbygging og andre tiltak for å hindre at folk havner i utenforskap og i helsefare.
Også trenger vi styrking av kapasiteten i tiltaksapparatet, som jobber for å redusere skade ved pågående bruk og bistår folk i å komme seg ut av avhengigheten når de er klare for det. Dette kan Oslo stille opp med hvis byens myndigheter vil.
Les artikkelen på Avisa Oslo her.