Vaterland, 31. august. Mørket er i ferd med å senke seg før siste forestilling av det kritikerroste = OsloSpelet. Både på tribunen og utenfor teaterscenen på Vaterland er det fullt av folk. De er kommet for å se Et sted å være, historien om hvordan ”de narkomane” fra 60-tallet og frem til i dag er blitt jaget fra sted til sted i byen. Teaterstykket bygger på virkelige hendelser i livet til rusavhengige på gata.
På scenen er en gruppe politifolk med datidens uniformer i gang med å hundse, ransake og pågripe rusavhengige på brutalt vis.
Politimann med dårlig magefølelse
Blant publikum denne kvelden er også politioverbetjent Jan Ivar Småvik. Han har tatt turen ned fra Trøndelag. Småvik var en av dem som jobbet som politimann i Oslos gater i perioden som “spelet” beskriver.
Nå blir han satt tilbake i tid der han sitter. Han får en dårlig magefølelse.
I seks år var Småvik patruljerende politibetjent i Oslo. Han startet som 22 år gammel, nyutdannet politimann i 1989.
– De første årene som politimann preger deg. På Vaterland har jeg jobbet mye som patruljerende politi. Det å sitte akkurat på dette stedet og se denne forestillingen, berørte meg, sier han.
Nå er Småvik 60 år gammel. Han har jobbet i Trøndelag nesten hele sitt yrkesaktive liv. Men årene i Oslo husker han godt.
– Da jeg kom til Oslo, en stor by med masse folk med “høye stemmer», ble jeg fort lært opp til å ransake, pågripe og straffe folk som drev med narkotika. Synet den gangen var at hvis de blir ransaket og arrestert mange nok ganger, så ville de slutte med stoff, forteller han.
Kjenner igjen språkbruk og holdninger
Da han så stykket, kjente han godt igjen språkbruken, personlighetene, og ikke minst holdningene overfor dem som ble sett på som “kriminelle narkomane.”
Det er tøft for en gammel politimann fra Trøndelag å tenke at jeg var en del av dette uten å tørre å gjøre noe med det
– Dette var ikke utelukkende et politiproblem. Politiet representerte også samfunnets syn den gangen, sier Småvik.
– Det er tøft for en gammel politimann fra Trøndelag å tenke at jeg var en del av dette uten å tørre å gjøre noe med det.
– Men som del av en divisjon med over 50 mann på Grønland politistasjon er du ikke så “høy og mørk” som ung politimann. Det var markante personligheter, du har på deg uniform og det er et hierarkisk system. Det var bare å gjøre som du ble bedt om.
Han husker at det var en politimann med kallenavnet «Fleskenakken” som også er en sentral rollefigur i stykket, men Småvik jobbet ikke direkte med ham selv.
– I stykket foregår det hardhendt behandling.Var du vitne til politivold?
– Jeg kan ikke si at jeg var vitne til at kolleger brukte for mye vold. Det var basketak, og når voksne folk slåss, ser det ikke bra ut. I dag er det fokus på dialog og kommunikasjon på en helt annen måte.
På 1980-90 tallet var det makta som rådde. Vi hadde uniform med “båtlue”, batong og håndjern – og vår egen kroppslige styrke. Det var verktøyet vi møtte de narkomane med, forteller han.
Hadde jobben med å holde Oslo S «rent»
– Skammer du deg over å ha vært en del av dette?
– Jeg skammer meg ikke direkte, men jeg har en veldig dårlig følelse om hvordan vi tenkte på og omtalte rusmisbrukere den gangen. Vi tillot oss å kalle dem søplenarkomane og slasker, det var helt legitimt. Det går heldigvis ikke i dag, sier han.
I ett år hadde Småvik jobb på Oslo S med å rydde og “holde det rent” for åpent rusmiljø på sentralstasjonen.
– De fikk ikke oppholde seg der, nei, og det kan jo kalles å jage bort folk, det da, sier han.
Mens han var i Oslo, ble Småvik også med på gatevandring i regi av Gatestemmer, med guiden Michelle Alexandra Muren. Hun fortalte om sitt liv som rusavhengig på gata.
– Det gjorde stort inntrykk. Alle som tror at straff er løsningen for å fjerne det åpne rusmiljøet i Oslo, bør ta seg en tur med Gatestemmer. Det beveget meg sterkt, og fikk meg virkelig til å skjønne hva dette handler om, sier han, og fortsetter:
– Da jeg møtte Michelle Alexandra og ble presentert som politimann, ser jeg at hun får en kroppslig reaksjon. Hun føler seg tydelig uvel. Jeg likte dårlig å se den reaksjonen, det skremte meg. Det sier meg noe om hva hun har vært utsatt for og måter hun er blitt behandlet på av politiet. Heldigvis fikk jeg snakket med henne om dette etterpå.
Småvik sier han blir oppgitt over folk som ikke klarer å sette seg inn i de rusavhengiges situasjon.
Ingen andre syke mennesker i Norge blir behandlet på denne måten
– Man må forstå at dette er syke mennesker som har behov for medisinen sin, og de trenger penger for å få tak i den. Ingen andre syke mennesker i Norge blir behandlet på denne måten.
Men heldigvis har det vært en endring i politiets holdninger de siste fem-ti årene, mener han.
– Jeg kjenner ikke Oslo-politiet veldig godt. Men i mitt eget distrikt ser jeg at de som kommer ut fra politihøyskolen nå, har et helt annet menneskesyn, en annen måte å møte mennesker på. De har ikke med seg dette gamle tankegodset.
Og vi eldre politifolk må ikke videreføre våre gamle standarder til dem. Det er en markant forandring på hvordan politiet håndterer dette bare på de siste fem-ti årene, sier han
Fortsatt ikke «et sted å være»
– Men fortsatt har ikke det åpne rusmiljøet “et sted å være”, og politiet i Oslo jobber med å fjerne det åpne rusmiljøet fra Storgata?
– Det er synd at vi i 2025 ikke er kommet lenger med en løsning. Samfunnet gir ikke de rusavhengige den rettmessige oppfølgingen og behandlingen de bør ha for å komme vekk fra gata. Da blir det overlatt til politiet å ordne opp med kortsiktige løsninger. Men det må helt andre langsiktige tiltak til, sier han.
Å straffe ungdom som ruser seg, skaper utenforskap og gjør at de ikke lykkes med livene sine
Småvik har vært politi på Ørlandet i 30 år. Et helt annet type samfunn enn i Oslo, men med de samme utfordringene når det gjaldt rusavhengige og måten politiet jobbet på.
Han mener det er stor kunnskapsløshet om forskjellige rusmidler og advarer mot stigma som følger med straff.
– Å straffe ungdom som ruser seg, skaper utenforskap og gjør at de ikke lykkes med livene sine – og da blir det bare enda flere gode grunner for å fortsette å ruse seg, sier han. – Min erfaring er at det nesten alltid er en bakenforliggende grunn til at mennesker blir rusavhengige.
Småvik kunne ha vært pensjonist, men han fortsetter i jobben som politikontakt opp mot kommunen. Han er tett på helsesykepleiere, barnevern, lærere og foreldre. Forebygging har alltid vært hans prioriterte oppgave.
Ble gode samtalepartnere
Da Småvik satte seg på flyet til Oslo for å se =Oslo Spelet, dro han sammen med Terje Olden, leder av Foreningen for human ruspolitikk (FHR) Midt-Norge.
Det er ikke mange i politiet å diskutere alternativ ruspolitikk med
– Han har vært en god samtalepartner i flere år, en kunnskapsrik person som klarte å få meg til å begynne å reflektere og tenke i andre baner, sier Småvik.
Han legger til: – Det er ikke mange i politiet å diskutere alternativ ruspolitikk med. Jeg er faktisk medlem i FHR. Det får sikkert mange av mine kolleger til å himle med øynene, men det står jeg for.
Småvik er også medlem av LEAP Scandinavian. Det er en forening av nåværende og tidligere justisansatte som ønsker nye løsninger på problemer der straffebaserte politiløsninger har vist seg å ha dårlig effekt.
– Jeg er ikke så aktiv der, men det er godt å ha noen fellesskap innenfor etaten på dette området, sier han.
– Dessverre sitter det en del politifolk rundt i kongeriket Norge som har stor definisjonsmakt og sier hva politiet skal mene, tenke og tro om straff og illegale rusmidler.
Les artikkelen i Rus og samfunn her.
