Rus og samfunn 17. februar 2025: Hvis heroinassistert behandling ikke videreføres, står det om livet Av Øyvind Christensen.
Jeg startet på Heroinassistert behandling i Oslo (HABiO) i januar 2022 som en av de første pasientene i det som da var et nytt forskningsprosjekt.
Jeg var på et punkt i livet hvor jeg egentlig ikke hadde noe valg, ingen av de andre medisinene virket. Avrusninger endte med tilbakefall og skam, og jeg måtte innrømme for meg selv at på dette stadiet av livet mitt trenger jeg heroin for å fungere i dagliglivet.
Med tilgang på ren, farmasøytisk heroin (diamorfin) så snudde plutselig alt for meg. Kroppen min begynte å helbrede seg selv, jeg kunne slappe av og jeg trengte ikke lengre å selge heroin på gaten for å finansiere eget forbruk.
Det er en stor forskjell på å bruke ren heroin, som ikke er giftig i korrekt dose, og å gå på dyr, uren gateheroin
Jeg søkte og kom inn på Erfaringsskolen, et tiltak fra Velferdsetaten i Oslo for å lære mennesker som meg hvordan vi kan bruke erfaringene våre til å hjelpe andre i samme situasjon.
I dag jobber jeg 60 prosent på Huset Oslo og 20 prosent hos Foreningen for en Human Ruspolitikk (FHR),
Det er en stor forskjell på å bruke ren heroin, som ikke er giftig i korrekt dose, og å gå på dyr, uren gateheroin av ymse kvalitet som kan inneholde alt fra 0 til 40 prosent heroin. Væsken som injiseres ved HABiO, er helt blank og jeg har hverken fått sår eller infeksjoner siden jeg startet i prosjektet.
Jeg blir ofte spurt om det ikke er mye mas å dra to ganger om dagen til Ullevål for å få medisinen min. Selvsagt ville det vært mye enklere om jeg fikk med meg dosene mine og bare kunne administrere dem selv. Men i forhold til hvor mye tid jeg brukte på å kjøpe, selge og bruke heroin på gaten, så bruker jeg mye mindre tid og krefter på å dra til HABiO to ganger om dagen.
Jeg treffer medpasienter som nå er blitt gode venner på trappen utenfor HABiO ca. en halvtime før dørene åpner kl. 08:15.
Hverdagen er blitt en veldig annen enn den vi befant oss i på gata
En av oss har med varmt vann mens en annen har te og pulverkaffe, og vi står og prater løst og fast før vi slipper inn.
Hverdagen er blitt en veldig annen enn den vi befant oss i på gata. Vi føler oss avslappet, trygge og opplever mer verdighet enn når vi sto foran KIWI i Storgata.
Pasienter som oss er ofte kalt «Hard to reach-hard to treat», vanskelige å nå frem til, vanskelige å behandle. HAB-prosjektet viser at dette ikke er tilfelle, så lenge vi får rett medisin. Man kan spørre seg hvordan livene våre hadde sett ut dersom vi hadde fått denne medisinen på et tidligere tidspunkt.
De som døde på veien … Kunne alt det vært unngått?
Alle skadene vi har fått av urent gateheroin, traumene vi har fått av abstinenser, vold og – ikke minst – arrestasjoner, knekt økonomi, ødelagte familierelasjoner og vennskap. Utstøtningen fra samfunnet til et miljø som er blitt jaget fra sted til sted. De som døde på veien … Kunne alt det vært unngått?
Som en klok venn sa: «Hvis lovlig heroin var løsningen for ham, hva var da problemet?»
Man blir like avhengig av metadon, de fysiske abstinensene på det varer faktisk i uker, om ikke månedsvis, sammenlignet med de 5-7 dagene for heroin/morfin. Det er også giftigere enn heroin/morfin, bl.a. gir det fare for hjerteinfarkt.
De åpne rusmiljøene er borte og mange av pasientene har jobb
Så tidlig som i 2011 anbefalte Stoltenberg-utvalget å innføre heroin som medisin på linje med metadon. I Sveits har man gitt heroin som medisin for avhengige siden 1994, med stor suksess.
De åpne rusmiljøene er borte og mange av pasientene har jobb og lever verdige liv. I England har man brukt heroin som smertestillende til kreft/smertepasienter siden det ble oppfunnet. I Danmark, Nederland, Tyskland og Canada er HAB en integrert del av helsesystemet.
Vi vil leve gode liv, vi vil ha verdighet og friheten til å leve på våre egne premisser
Dersom prosjektet avsluttes og ikke videreføres som en del av rusbehandling i Norge, står det om livet. Å vise oss en virkelighet hvor vi får medisinen vi trenger og gradvis får bygd opp livene våre, for så å ta det vekk fra oss, vil være umenneskelig.
For de av oss som vurderte å gi slipp på livet før vi fikk håp via HAB: Vi vil leve gode liv, vi vil ha verdighet og vi vil ha friheten til å leve på våre egne premisser, ut fra våre egne behov. Og vi vil bidra med det vi kan. Ikke undervurdér hvilken ressurs som kan bo hos en med en stabilisert heroinavhengighet.
Les innlegget i Rus og samfunn her.
