Rus og samfunn 29. september 2025: Heroinassistert behandling utsettes for sabotasje fra LAR Av Anonym pasient ved heroinassistert behandling på Universitetssykehuset i Oslo (HABiO) og medlem av Foreningen for human ruspolitikk.
Leserinnlegg:
Jeg er fullstendig inhabil når det gjelder å uttale meg om legemiddelassister rehabilitering (LAR), fordi jeg har hatt svært dårlige opplevelser der. De har operert som en ødeleggende kraft i store deler av mitt liv.
Det er forunderlig at heroinassistert behandling ikke er blitt mer ettertraktet
I tillegg har jeg vært i heroinassistert behandling siden oppstarten i Oslo, og den livreddende og enorme positive livsendringen jeg har fått oppleve der, har gjort meg til litt av en «nyfrelst» når det kommer til å spre det glade budskap til mine likesinnede.
Det er forunderlig at heroinassistert behandling ikke er blitt mer ettertraktet. De burde da i hvert fall klart å fylle opp de plassene som er tilgjengelig. Da jeg aktivt begynte å forkynne det glade budskap, fikk jeg så ofte høre at folk allerede hadde forsøkt å bli henvist til heroinassistert behandling ved Oslo universitetssykehus (HABiO), men uten å lykkes.
Det er ikke opp til LAR å vurdere hva som passer best for den enkelte
Gjennomgangstonen er at de respektive LAR-konsulenter svarer: “Nei, du kan ikke søke deg til HABiO! Du klarer jo ikke engang følge vårt program for deg her på LAR. Hvordan skal du, av alle, klare oppmøte to ganger daglig?”
Men det er ikke opp til LAR å vurdere hva som passer best for den enkelte, dette må være opp til personen selv! Man ber da ikke om henvisning til oppmøte to ganger pr. dag på en heroinklinikk om man ikke kan ha nytte av det!
Uheldige holdninger
Det er utvilsomt uheldige holdninger som ligger til grunn for dette. Heroinassistert behandling er nettopp for dem som ingen annen behandling har fungert for. De som fra før defineres som enten «hard to reach” eller “hard to treat».
Ja, dere kjenner godt disse uheldige begrepene som legger ansvaret på pasienten, der de defineres som behandlingsresistente, når hjelpeapparatet vegrer seg for å lempe på rammene for å tilby adekvat helsehjelp.
På heroinklinikken blir du møtt med respekt og forståelse
Det er jo ikke rart at folk ikke klarer å følge opp et program med påtvungne kontrolltiltak og inngrodd mistillit når de får medisin som fungerer dårlig for dem.
På heroinklinikken blir du møtt med respekt og forståelse. De gjør det de kan for å yte best mulig individuell behandling. Utenfra anses tiltaket som rigid, men det har faktisk særskilt fleksible rammer. Dette utover at folk endelig får sin foretrukne medisin, som de trenger for å ha det godt med seg selv og i livet.
Vår stemme er ikke verdt noe. Vi står maktesløse.
Men vi slipper liksom ikke unna LAR sine klør. Her blir vi igjen motarbeidet av de som er satt til å hjelpe oss. Vår stemme er ikke verdt noe. Vi står maktesløse. Dette bidrar til et feilaktig bilde av både vellykketheten og kostnadene ved forsøksprosjektet, som igjen skal danne bakgrunn for vurderingene av om det skal forlenges eller om behandlingstilbudet skal bli permanent. Det er ren sabotasje!
Jeg kunne ikke vært mer glad for de som er i LAR og som dét fungerer godt for. Samtidig vet jeg at mange ønsker en annen medisin og et annet regime. De rammes hardt når de ikke får støtte til å prøve noe annet.
Det står om våre liv
Vi som er pasienter på HABiO og våre brukerorganisasjoner prøver nå desperat å få utvidet dette prosjektet og gjøre det permanent. Målsetningen er i tillegg nevnt to steder i Arbeiderpartiets program (2025-2029).
Vi kjenner godt til konsekvensene om behandlingstilbudet avvikles, det står om våre liv! Da svir det ekstra kraftig når tiltaket motarbeides. Vi ville hatt enda flere suksesshistorier å vise til, for lavere kostnader, hadde det ikke vært for den omfattende motarbeidelsen.
Les innlegget i Rus og samfunn her. Der er også et svar fra Kine Haugen, Seksjonsleder på Seksjon rus- og avhengighetspoliklinikker ved Oslo Universitetssykehus.
