Avisa Oslo 03. desember 2025: Jeg svartmaler ikke. Det er ille i «skammens gate» Av Janne Bøhmer Killingstad.
Jeg er ikke lenger rusavhengig, jeg er en eks-bruker som går på substitusjonsmedisiner med en sprekk i ny og ne.
Miljøet i skammens gate i Storgata har også forandret seg, og ikke til det bedre. Det er på tide å gå seg en tur til gata igjen og observere.
Det er blitt kaldt så jeg kler meg godt. Jeg rusler ned fra Lille Tøyen hageby, som er det nye hjemmet vårt. Ja, vi har rukket å være hjemløse.
Jeg tråkker på råtne blader som vitner om at vinter og kulde er på vei. Musikken på ørene dundrer i takt med skrittene mine, det går ironisk nok i death metal.
Politikken innen rusfeltet har endret seg, og jeg grubler over om det er blitt bedre eller verre. Det ble jo aldri noe av den rusreformen vi ønsket oss.
Men noe har blitt bedre. Rushåndhevingsutvalget har satt stigmatisering og bruk av stigmatiserende språk på dagsorden. Sånn innerst inne mener nok folk fremdeles at vi er narkomane eller en junkie, men vi skal ikke lenger omtales som en rusmisbruker/rusavhengig, men som mennesker med rusutfordringer.
Folka her virker yngre enn før
Ved Vaterlandsbrua kaster jeg et blikk bort på den en gang så fine scenen, hvor vi spilte teater i august om Oslos rusmiljø fra 1960-tallet til i dag.
Jeg blir stående og mimre et par minutter før skrittene tar meg videre.
Fremme i «skammens gate» kommer jeg ned på jorda igjen. Navnet er ikke fordi de som går her skal skamme seg, men fordi de blir sett på med skam. En bølge av tristhet skyller over meg.
Kafeen på hjørnet ved Kiwi, hvor jeg satt sist, er nedlagt. Så jeg går og kjøper meg en kopp kaffe inne på Gunerius.
Det første som slår meg når jeg går opp og ned Storgata er at er at folka her virker yngre enn før, eller er det bare jeg som har blitt eldre?
De kommer rett fra krigen
De ser også mer slitne og prega ut, noe jeg tror er en naturlig konsekvens av mer bruk av amfetamin. Siden khat, (lett sentralstimulerende blader man tygger på) ble ført opp på narkotikalista begynte en ny gruppe mennesker å bruke amfetamin istedenfor, noe som er mye sterkere enn det de er vant til.
Mens jeg går opp mot Prindsen, det rød og gule huset i enden av Storgata, ser jeg flere folk med minoritetsbakgrunn her nå en før. Antallet svensker, fra gjenger i Sverige, har også økt. Og jeg kan heller ikke unngå å legge merke til de som kommer rett fra krigen i Ukraina. De er ikke mange, men de er der.
De nye gruppene tilfører rusmiljøet ting og holdninger som ikke gjør hverdagen enklere i «skammens gate». Kommer man som desertør fra krigen med vonde opplevelser og traumer, ja da følger også noe av våpenkulturen med, sa en jeg kjenner.
Jeg går sakte videre mens jeg hilser på gamle kjente. De har det blitt færre og færre av. I fjor sommer var heroinen så dårlig at det var som å kaste penga rett i dass. Da ble miljøet oversvømt av kokain, som holder heroinabstinensene borte for en liten stund.
Det er noe i ansiktene som er forandret. Det er øynene. Flere lyser av desperasjon blandet med en slags redsel for å ikke få tak i rusmiddelet de er avhengig av. Like sørgelig er det at alle jeg snakker med hadde opplevd å bli bøffa, ranet og lurt på en eller annen måte.
De jeg alltid har sett på som venner og som alltid har vært heroinister, er nå fanget i crack-kokainens klør. Miljøet for utenforstående virker nok enda mer uforståelig og skremmende enn før.
Det går opp for meg at smilene og latteren, som før satt løst, er borte. Ikke for å svartmale, men for noen kan nok kampen for tilværelsen være et lite hell on earth – helvete på jord.
Aldri har køene til brukerrommet vært lengre. Køen ved sprøyteluka er like lang. I sidegatene sitter de som ikke er bosatt i Oslo og derfor ikke kommer inn. Folk setter dosa si i full offentlighet borte på trappa utenfor Prindsen. Så skulle noe gå galt er det ikke langt til folk som kan hjelpe.
Køen borte ved Maritastiftelsens matutdeling er heller ikke blitt kortere. Med tanke på at vinteren er i anmarsj skal vi jammen være glade og takknemlige til de som deler ut gratis mat, klær og andre ting en fattig med rusutfordringer trenger.
Hva skal jeg kalle det jeg ser?
Rusmiljøet har blitt en tikkende bombe. Miljøet virker preget av, hva skal jeg kalle det? Utålmodighet, kanskje? Alle grenser er visket ut, og respekten for de uskrevne reglene vi en gang hadde er nesten borte.
Svartmaler jeg? Så ille er det vel ikke, men det er det, og våre politikere nekter å se at mange av deres nye lover og regler gjør mer ondt enn godt. Brukerorganisasjonene kjemper daglig for at denne gruppen med mennesker skal få beholde håpet om noen faktisk kjemper for deres liv og rettigheter.
Det er så utrolig mange fine folk som vanker i «skammens gate», folk med ressurser man ikke ser ved første øyekast. De trenger noen som kan vise dem at det finnes håp om et bedre liv. De trenger noen som er villige til å gi dem en sjanse. Nei, utallige sjanser.
Les artikkelen i Avisa Oslo her.
