Avisa Gaula 28. juni 2024: Ingvill (53) har engasjert seg innen rus i mange år. Onsdag ble hun hedret med en pris som henger høyt: – Den største anerkjennelsen jeg kan få Av Tor Sandø.
Arild Knutsen-prisen for 2024 tildeles Ingvill Husø Johansen fra Melhus.
Husø Johansen er utdannet sosionom med videreutdanning i rus og avhengighet. Hun har arbeidet i rusfeltet siden slutten av 1990-tallet, de siste 14 årene i mellomleder- og rådgiverstillinger.
I tillegg har hun også pårørendeerfaring, der hun har hatt rusutfordringer i nær familie.
– Jeg har mer enn en gang har blitt overrasket over hvor fort ting kan snu. Vi kan aldri predikere hvem som blir rusfri eller ikke. Ergo må vi alltid gi nye sjanser, samtidig som vi skal ha stor respekt for de som fortsatt velger et liv med rusen. Rus redder også liv!
Stolt øyeblikk
Hvor Husø Johansen kommer fra blir ifølge henne selv et definisjonsspørsmål. Hun vokste opp på Kolstad i Trondheim på 1970-tallet. Da hun var elleve-tolv år, flyttet familien til Viggja. I sitt voksne liv har Ingvill bodd 15 år i Buvika og de siste sju årene på Melhus.
Da jeg ber henne fortelle om en historie fra hennes arbeid med ros, trekker hun fram et stolt øyeblikk.
– Det var en lørdagskveld jeg hørte en kjent stemme på Joker-trekninga. Dette var ei jeg hadde kommet inn i livet til på et tidspunkt hvor vi var ekstremt bekymret for vedkommende. Den gang ble det definert som «en vanskelig sak». Hun greide på mirakuløst vis å bli fri rusen, og på det tidspunktet hun vant 2,8 millioner kroner i Joker-trekninga, så hadde hun akkurat betalt ned gammel gjeld, kjøpt seg et nedslitt hus, det var det hun og kjæresten hadde råd til, samtidig som hun hadde blitt småbarnsmor. Det øyeblikket føltes som å vinne potten selv! I dag er hun trebarnsmor, i full jobb og lever et godt liv på en annen kant av landet. Når jeg spør hva som er hennes suksesshistorie, så gir hun meg en del av æren. Jeg følte ikke at jeg gjorde så mye, men jeg brydde meg om henne, var tilgjengelig for råd og veiledning så lenge hun trengte meg. Hun var vel den første som fikk meg til å forstå at det ikke finnes bare en løsning, og at vi må ha tro på menneskets iboende kraft uansett utgangspunkt.
– Hvor har du engasjementet ditt fra?
– Det tror jeg strekker seg tilbake til en barndom på Kolstad på 1970 tallet. Der var det mange sosiale utfordringer. Mange slet med alkohol, det var mye «husbråk», som det het den gangen og vi ungene var midt i det. Flere av mine venner startet å ruse seg tidlig (i småskolen) og noen er døde på grunn av dette i dag.
Menneskerettigheter
I utøvelsen av yrket er Ingvill opptatt av menneskerettigheter.
– Vi må se bak rusen og se mennesket i rammen av sin historie. Jeg har hatt flere debattinnlegg og har forsøkt å formidle dette etter beste evne. Jeg har også hatt et utstrakt samarbeid med brukerorganisasjonene på rusfeltet i flere år.
Hennes siste arbeidsforhold var som rådgiver i enhet for rustjenester i Trondheim kommune.
– På grunn av helseutfordringer har jeg sagt opp min stilling og hadde min siste arbeidsdag 31. mai i år. Jeg er for tiden under avklaring i NAV. Engasjementet for rusavhengige og deres rettigheter står fremdeles sterkt og jeg håper å finne en måte der jeg fremdeles kan delta i holdningsarbeid og formidling på feltet fremover.
Pris
Onsdag fikk Husø Johansen Arild Knutsen-prisen. Knutsen (55) er en norsk politisk aktivist som arbeider for rusmiddelbrukeres rettigheter og endringer i den norske rusmiddelpolitikken. Han er styreleder i Foreningen for human narkotikapolitikk (FHN). Høsten 2016 debuterte han som forfatter med boken «Fra forbud til fornuft – kampen for en ny narkotikapolitikk». Han har mottatt priser som Årets Oslo-borger, Stortingets presselosjes Toleransepris, Amnestyprisen og Fagrådets/Rusfeltets hovedorganisasjons pris for godt rusfaglig arbeid og har altså selv navnet sitt bak en liknende pris som Ingvill Husø Johansen nå har fått.
– Hva betyr det å få Arild Knutsen-prisen?
– Det er for meg den største anerkjennelsen jeg som fagperson kan få. Å bli verdsatt fra brukerorganisasjonene viser at jeg har gjort noe riktig i karrieren min. Det er rett og slett en stor ære for meg. Arild Knutsen er, og har vært en bauta for brukerstemmen gjennom mange år. Han har vunnet flere priser selv, og har en sterk stemme nasjonalt, så vel som internasjonalt, sier Ingvill Husø Johansen.
Dette ble sagt under prisutdelingen;
«Arild Knutsen-prisen 2024 tildeles Ingvill Husø Johansen for sitt inderlige engasjement for mennesker med rusutfordringer – med sitt hjerte av gull, som banker særlig for de unge. Hun har en helhetlig kompetanse og integritet, som beundres av både hennes kollegaer, så vel som brukerorganisasjoner. FHN Midt vil takke Ingvill for sitt bidrag til et litt bedre samfunn».
Appell
I 1987 vedtok FNs generalforsamling at 26. juni skal markeres som den internasjonale dagen mot narkotikamisbruk og ulovlig handel.
Her er appellen Ingvill Husø Johansen holdt i Tordenskioldsparken i Trondheim onsdag 26. juni under FNHs markering av «Support Dont Punish».
«Support Don’t Punish»
Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen; mitt største håp for rusreformdebatten i 2020/21 var at debatten og selve gjennomføringen av reformen, ville bidra til en stor holdningsendring i hvordan vi ser på mennesker som er avhengig av ulike rusmidler. Den gang ei. Det ble ingen rusreform, og i stedet fortsetter vi til dels i det gamle avleggse sporet – straffesporet.
Jada, jeg vet vi fikk en oppklaring fra riksadvokaten av hvilke tvangsmidler som faktisk var lov til å ta i bruk, og ikke minst hva som ikke var lov og aldri har vært det. Jeg vet det i etterkant av rusreformdebatten ble avsagt høyesterettsdommer der det ikke ble ilagt straff for besittelse til eget bruk. Vel og bra!
Negative reaksjoner fra enkelte meningsbærere til disse avklaringene, var dessverre ingen overraskelse. Sterke krefter som roper høyt om at politiet er fratatt sine virkemidler i kampen mot narkotika. Sterke krefter som bidrar til å opprettholde stigmatiseringen, og den moralske ryggmargsrefleksen som sitter i mange av oss etter 50 år med feilslått politikk på området! Dessverre blir de også hørt.
For kun et par uker siden så overleverte «rushåndhevingsutvalget» sin rapport til justisministeren. Store deler av fagmiljøet er skeptisk til rapporten, og forslagene som er lagt på bordet.
Sitatet fra pressemeldingen taler for seg:
«Utvalgets syn er at når mindre narkotikaovertredelser fortsatt skal være straffbart, så bør politiet også ha tilgang til virkemidler som muliggjør effektiv håndheving. Det skal gjøres ved kroppslige undersøkelser først og fremst ved spyttprøver, ransaking av person, mobiltelefon og bolig. Det kan skje også kun hvor en person tas med mengder som kun er til eget bruk».
Et gufs fra fortida der altså. Heldigvis skal rapporten ute på høring, så da bør alle kjenne sin besøkelsestid – her må vi på banen å bruke storstemmen!
War on Drugs!
Folkens, hele rusreformdebatten og den over 400 siders lange kunnskapsoppsummeringen på feltet, var lagt til grunn for å støtte opp om at denne krigen aldri kan vinnes! Vi må bort fra den! Vi kriger ikke mot mennesker som trenger vår hjelp og støtte. Det strider mot all sunn fornuft, all mellommenneskelig forståelse og er i tillegg et hinder for et inkluderende fellesskap.
En videreføring av straffelinjen vil bare støtte opp om stigmatiseringen og utenforskap som vi så tydelig ser på feltet. Hva betyr dette i praksis? La meg få understreke definisjonen av stigmatisering:
«Stigmatisering» innebærer å få en «merkelapp» som skiller personen fra andre, og som knytter den merkede personen til negative egenskaper, og ofte til en gruppe som har blitt tillagt negative egenskaper. Stigmatisering kan svekke evnen og ønske hos den enkelte til å forvente og kreve rettferdighet og likebehandling, OG det kan føre til ekskludering og diskriminering.
Som ung voksen slet jeg med spiseforstyrrelser. Dette var en måte å håndtere et kaos som hadde oppstått i meg etter en barndom med mye vold og faenskap. I tillegg mistet jeg en av mine aller nærmeste i en brutal ulykke som 16 åring. Dette ble rett og slett for mye å håndtere. Etter først å ha tydd til utstrakt bruk av alkohol, gått på flere smeller med et ukontrollert innestengt sinne i meg, så valgte jeg bort alkohol som strategi og løsning for mine emosjonelle utfordringer. Det funket rett og slett ikke for meg. Heldigvis kan jeg si, da jeg kan anta at dersom jeg hadde fortsatt på denne linjen, så ville jeg med stor sannsynlighet etter hvert ha blitt ekskludert fra det gode selskap, og alt hva det innebærer. Enda verre om jeg hadde gått over til illegale rusmidler, noe som kanskje ville vært et bedre alternativ enn alkohol for både egen kropp og til dels mine omgivelser.
I stedet for å ty til rusmidler fant jeg en annen destruktiv strategi, en annen måte å håndtere et vondt indre liv, som jeg ikke hadde ord eller erfaring for å forstå.
Ingen straffet meg for min rus som var gjentatt overspising og påfølgende oppkast, ingen avviste meg i døra, kastet meg ut av boligen eller slo hånden av meg.
Det hadde tatt seg ut.
I stedet ble jeg og min spiseforstyrrelse ivaretatt av et bekymret helsevesen. Et helsevesen som hjalp meg til å forstå hva dette egentlig handlet om. Hjalp meg til å finne nye strategier, uten å dømme eller forvente at jeg ikke skulle vise symptomer på lidelsen underveis i behandlingen. Sånn måtte det være, og sånn skal det være! Det må være sånn for alle mennesker som sliter med negative mestringsstrategier som spiseforstyrrelser, selvskading og andre ulike utslag som blir en løsning for å mestre selve livet. Inkludert de av oss som har valgt rusen som sin strategi.
Hadde jeg blitt møtt med fordømmelse og nedverdigende holdninger fra samfunnet, kanskje i tillegg til påført skam og avvisning fra mine nærmeste, så hadde jeg endt opp med å hate og forakte meg selv ytterligere. Min egenverdi hadde vært lik null. Jeg hadde blitt likegyldig til meg selv, og til omgivelsene. Jeg hadde rett og slett gitt faen og vist verden fingeren!
Jeg hadde ikke sett mine muligheter, mine styrker og min verdi uten støtte og oppmuntring, og ved at noen hadde trua på meg. Grunnleggende menneskelige behov! Behovet for å bli sett, ivaretatt og ikke minst at mine ressurser og styrker ble løftet frem, heller enn det jeg så på som mine svakheter og min følelse av tilkortkommenhet. Å ha tro på medmennesker, se de for dem de er i rammen av sin historie og ikke hva de gjør som en konsekvens av denne, må være førende for alle møter mennesker imellom!
Bare ved å heie frem hverandre kan vi lykkes med å skape det samfunnet og den verden vi vil ha. Så folkens, «Support, Don’t Punish!». Stå sammen i livet – det trenger vi alle!
Les artikkelen i Avisa Gaula her.
