Kronikk Adresseavisa 9. desember 2024:
Det nærmer seg datoen der kommunens budsjett skal vedtas. Vi har sett store protester knyttet fra ulike grupper, som hver for seg opplever en krise dersom dette vedtas. Men vi har hørt lite om de bostedsløse. Nav har registrert 80 bostedsløse i Trondheim. De skal tilby midlertidig bolig. Men selv om det brukes flere titalls millioner på dette, så greier de ikke å gi et egnet tilbud til alle. Boligtildelingen i kommunen har til enhver tid hatt opp mot 40–50 personer på sin liste den siste tiden. Det er noe bevegelse, men ikke nok til at køen blir mindre. Mange kan vente opp til flere år på å få tildelt en egnet bolig. I tillegg vet vi at det er store mørketall, særlig blant byens rusavhengige. Vi tror antallet er dobbelt så stort, spesielt om vi tar med de som bor i en uegnet bolig.
I Trondheim har vi flere unge under 18 år som er registrert på foreldres adresse, men som ikke kan bo der i praksis. Uteseksjonen forteller om situasjoner der ansatte bruker eget Mastercard for å sikre tak over hodet til ungdommer inntil Nav åpner kontoret kl. 10 påfølgende dag. Utenom normal arbeidstid er det få plasser å henvende seg for å få hjelp til en trygg plass å sove. En sosial vakttjeneste etter kl. 15.30 er sårt savnet.
I Adresseavisen leser vi om 17-åringen Lisa, som sliter med rusavhengighet uten at hun får nødvendig hjelp. Lisa er heldig og kan stort sett bo hos foreldrene. Foreldre strekker seg langt for sine barn. Så langt at de selv blir syke. I enkelte saker vet vi at foreldre står maktesløse i en situasjon der de ikke ser annen råd enn å sette tenåringen på gata. Det kan være av hensyn til yngre søsken eller på grunn av belastende adferd med vold og utagering. Situasjonen blir uutholdelig uansett hva de som foreldre velger å gjøre.
De fleste vet at rusmiljøet er et miljø man ikke ønsker at poden skal vanke i. Miljøet er beinhardt, de sterkestes rett rår. Vold og overgrep kan bli en del av hverdagen. Ekstra utsatt er man når rusmidler skrifter eier og gjeld skal betales. Det vi ikke hører mye om, er bytte av tjenester. Ved boligmangel vet vi at særlig unge er utsatt når det gjelder bytte av seksuelle tjenester mot noe så basalt som tak over hodet og en seng å sove i. Spesielt utsatt blir man når det er opphoping av folk som egentlig ikke bor i boligen, men der boligen blir som en fellesbolig å regne.
På Dagsrevyen fikk vi sist uke innblikk i kommunale boliger som så ut som en svinesti i Kristiansund. Det er heller ikke uvanlig i byen vår. Det mangler lovverk og rammer for å gi gode nok tjenester i hjemmet. Dette er mennesker som trenger trygge og kjente hjelpere, hjelp til å sette grenser og hjelp til skjerming. Dette krever ansatte med gode nok rammer for å få gjort jobben sin på forsvarlig vis. Vår erfaring er at det finnes mange dyktige fagfolk, men med dårlige vilkår for å få gitt gode tjenester, og med resignasjon som resultat. Det kan i verste fall ende med at behov ignoreres og ansvaret legges på individet. Dette kan igjen føre til at brukere gir opp å søke hjelp. Opphopning i kommunale boliger fører til nye oppsigelser på grunn av hærverk og bråk, og vi får en svingdørseffekt. Med utryggheten og lidelsene dette medfører, er det fare for nye traumer, økt mistillit til systemet og en enda lengre vei frem til et godt og trygt liv.
Den største effekten av denne måten å ivareta mennesker på, ser vi nok enda tydeligere i fremtidige budsjetter, og i statistikker vi helst ikke vil ha. Det skal også kuttes i tjenester innen rus og psykisk helse. Kom ikke og si at vi ikke advarte dere!
