Avisa Oslo 18. juli 2024: Her startet heroinlivet. Jeg får en klump i magen hver gang jeg kommer hit Av Janne Bøhmer Killingstad, tillitsvalgt i Foreningen for human ruspolitikk.
SPALTIST: Med «Gatestemmer» er håpet mitt mer medmenneskelighet og forståelse fra dere såkalt «normale», skriver Janne Bøhmer Killingstad.
Klokka er tidlig på morra’n. Jeg sjekker den, den er ca 06.00. Mot alle odds så er jeg lys våken. Tankene får hjerte til å galoppere avsted. Alt hodet mitt er fullt av er «Gatestemmer.»
Gatestemmer er en unik byvandring hvor du får sett byen gjennom øynene til en rusavhengig, som har opplevd gatelivet på nært hold. Det som kjennetegner oss er et stort smil om munnen, rak rygg på grunn av nyervervet verdighet, og penger i lomma. Vi får lønn som vanlige folk – til og med lønnsslipp.
Å koste på seg 200 kroner – eventuelt 100 kroner – som en tur koster, gir en unik byvandring hvor du får se byen fra et nytt perspektiv. Det mener jeg er verdt hver krone. Folk lærer og endrer kanskje mening. Håper mitt er mer medmenneskelighet og forståelse fra dere såkalt «normale.»
Det bor utrolig mye i rusavhengige
Det er i dag det skal skje, min premiere som guide. Etter å ha gått gjennom gjestene roer jeg meg noe, men jeg merker at jeg lever ja. Gjestene mine er fra Erlik Oslo, Stortinget og Foreningen for human ruspolitikk, så klart.
Oppmøtested er Tigeren på Oslo S. Før vi starter spør Helle om hvordan det står til med nervene. Helle Fjelldalen er journalist i NRK og har fulgt meg i noen år.
Jeg sjekker hendene: Rolige.
Sjekker hodet: Fullt kaos.
Sjekker hjertet: Fullt tempo.
Jeg takker meg selv for at jeg har huskekortene med stikkord på med meg.
Den verste båsen å bli satt i er: «Dere er så skumle.» Vel, noen ér skumle men det er mot hverandre, ikke mot hvermannsen i gata
Første stopp på turen på er Plata. Det var der heroinlivet mitt startet. Jeg får ennå en klump i magen hver gang jeg kommer hit. Så går vi til Børsen, der det første sprøyterommet ble etablert. På tredje stopp, Europarådets plass, tar jeg opp politiets behandling av rusavhengige. Det er nok et sted som vi har blitt jaget til. Så stopper vi ved Gunerius for å snakke om dagens rusmiljø.
Siste stopp er =Oslo hvor jeg snakker om hva de og Gatestemmer betyr for meg, og litt hva jeg drømmer om i fremtiden.
Å skryte byr meg veldig i mot
Tanken med en guidet byvandring er å prøve å gjøre en forskjell. Ved å dele fakta og kunnskap underveis håper jeg å få folk til å tenke nytt om stigmatisering og utenforskap. De fleste får en liten aha-opplevelse når de får se og høre hva en rusavhengig kan bidra med. Alle har noe å gi, tross rusbruk. Noen er flinke til å synge, noen tegner.
Det bor utrolig mye i rusavhengige – de trenger som regel bare en liten dytt. Jeg elsker å skrive.
På slutten av turen er planen at jeg skal skryte av alt jeg har vært med på. Det er noe som byr meg veldig i mot. Derfor snur jeg meg og takker alle som har gjort Gatestemmer mulig. Byvandringen er en jobb som gir meg følelsen av å gjennomføre noe verdig.
Når klappingen stopper får jeg en følelse av å ha utrettet noe verdifullt. Å snu noe vondt og vanskelig til noe godt og gøy går an. Gatestemmer kommer til å få en del til å skifte mening om rusbrukere. Kanskje syns noen at vi er ganske modige som faktisk gir av hele vårt liv, både nå og før.
Kanskje forstår du hvorfor akkurat jeg ble rusavhengig, og klarte å utrette ting likevel. Vi må huske at vi bare er mennesker alle sammen.
Den verste båsen å bli satt i er: «Dere er så skumle.» Vel, noen ér skumle men det er mot hverandre, ikke mot hvermannsen i gata. Tenk litt på det.
Les artikkelen i Avisa Oslo her.
