Aftenposten 27. august 2025: Gate-guide i «Mine beste tips»: – Jeg ble spyttet på. Nå våkner jeg glad Av Ingeborg M. Aagesen og Sturle Scholz Nærø.
«Gatestemmer» heter prosjektet. Der deles personlige erfaringer fra livet på gaten, i form av offentlige omvisninger. Etter «fire overdoser, minst»: I fjor var Michelle A. Muren en av de første Oslo-guidene. I dag gleder 37-åringen seg over responsen. Og planene:
– Et prøveprosjekt er startet i Bergen, det er fantastisk. Bak «Gatestemmer» står Foreningen Human Ruspolitikk, og nå arbeider vi med å etablere samme tilbud i flere byer. Folk vet ikke hvor utbredt harde stoffer er i Norge, på småsteder også. I Oslo er de så lett tilgjengelig, du ser misbruket. Det er eneste forskjell.
– Den eneste?
– Ja, så ille er det. Jeg vokste delvis opp i Ålesund. I en leilighet der, midt i sentrum, satte en eldre mann den første sprøyten på meg. Da var jeg 14 år. I dag er stoffet enda enklere å få tak i.
– Veien til et rusfritt liv. Erfaringene etter ett år som gate-guide. Gode tips på dårlige dager: Spørsmålene køer seg opp. Aller først: Bakgrunnen din, kun kort?
– I over 20 år brukte jeg heroin. «Jævla narkoman!», ropte en dame og spyttet meg i ansiktet, da levde jeg på gaten. Til og med i rusmiljøet er sprøyter det laveste du kommer, et stigma, en skam. Å røyke heroin er mer akseptert, jeg injiserte. Oftere og oftere. Virkningen blir nemlig kortere og kortere. Og mildere og mildere. Til slutt finnes ingen rusfølelse, alt handler om å slippe abstinensene.
– Hvordan arter de seg?
– Først nyser du så lenge og så hardt at du ikke får puste. Så får du vondt overalt. Det kjennes som en kraftig influensa. Deretter kommer krampene og følelsen av at en million maur spiser deg. Innenfra, fra hoftene og ned. Oppkast og diaré oppstår samtidig, så å legge seg naken i en dusj, i fosterstilling, er alltid best.
– På dine faste omvisninger: Hva får tilhørerne høre?
– Turene er åpne for alle. Derfor tilpasser jeg ruten og det jeg sier til hver gruppe. I utgangspunktet deler jeg alt som jeg håper kan være til hjelp for andre. Ekstra meningsfylt er det med alle skoleklassene. Noen elever blir helt stille. Andre feller empati-tårer. Gutter gråter også, voksne kan gråte hysterisk. «Dette betyr veldig mye», får jeg høre. Så forteller de om en bror, en mor, en tante som sliter med rus.
– Dønn personlig: Kostnaden?
– Det er omvendt: «Gatestemmer» gir meg grunn til å stå opp, gå i dusjen, stå russuget imot, trappe ned metadonen. Mitt livs kjærlighet møtte jeg på avrusning. Hans drøm, helt til han døde i armene mine, var å bli rusfri. Nå lever jeg drømmen for oss begge. Endelig er jeg nemlig så heldig at jeg har møtt én i behandlingsapparatet som gir meg ordentlig hjelp, som forstår.
– Hva da?
– At rus er et symptom, i mitt tilfelle: På en vanskelig barndom. Ingen misbrukere ruser seg fordi det er gøy, kun fordi de flykter fra smerte. Der er hele forskjellen på bruk og misbruk, så ingen kan skremmes bort fra rus. Nei, det eneste som virkelig virker, er forståelse og hjelp, ikke trusler og straff. I «Gatestemmer» ønsker vi nettopp å fjerne stigma, ved å skape forståelse.
– Michelle og livet i dag?
– Å våkne og ikke ville dø, trodde ikke jeg var mulig. Nå våkner jeg glad. Særlig på dager med omvisning.
Les artikkelen hos Aftenposten her.
