Rus og samfunn 22. august 2025: De uønskede i byen Av Øyvind Christensen, Foreningen for human ruspolitikk og Huset Oslo.
Det har den siste tid blitt åpenbart, og bekreftet, at politiet har intensivert sin innsats i Storgata i form av et økende antall bortvisninger og ransakelser i rusmiljøet, med eller uten beslag.
Ransakelsene blir som regel begrunnet med at politiet har observert «en salgssituasjon», men som oftest blir det kun gjort beslag av brukerdoser. I andre tilfeller blir det ikke gjort beslag under ransaking, men vedkommende blir allikevel bortvist ut fra antagelsen om at hen kommer til å gjør noe kriminelt.
I mitt arbeid med å dele ut rent brukerutstyr i Storgata i Oslo har jeg sett dette på nært hold:Politiet har stoppet og ransaket personer mens de får rent utstyr av meg. Til tross for at det var mistanke om salg, fant de bare små mengder på begge to. De ble bortvist fra byen samtidig som politiet til og med beslagla de siste få hundrelappene en av dem hadde. Vedkommende er heroinavhengig. Fordi hen ble fratatt det hen hadde, måtte hen ikke bare finne ny heroin, men også skaffe til veie penger.
Bortviser man på preventivt grunnlag, før noen har gjort noe kriminelt?
Enhetsleder for politiet i Oslo sentrum sier i Dagsavisen 12.06.25 at politiet «i mindre grad er ute etter å beslaglegge ulovlige rusmidler», men at de skal bruke «bortvisninger for å forebygge omsetning av narkotika og andre lovbrudd».
Samtidig sier han at «Politiet reagerer på adferd og handlinger, ikke på om folk er rusavhengige eller ikke.» Hva er så begrunnelsen for bortvisning? Bortviser man på grunn av adferd/handlinger, eller bortviser man på preventivt grunnlag, før noen har gjort noe kriminelt?
I filmen Minority Report brukes «pre-kognitive» mutanter til å forutse når drap skal skje, og politiet arresterer personen før de begår handlingen. Den arresterte fengsles på grunnlag av hva hen kom til å gjøre, uten at noe kriminelt hadde skjedd.
Politiet er ikke «pre-kognitive», men man trenger ikke å være det for å forutse at en rusavhengig som regel kommer til å både kjøpe og bruke et rusmiddel når de er i det åpne rusmiljøet. Det er derfor det eksisterer brukerrom på Prindsen i Storgata, slik at de avhengige skal kunne bruke rusmidlene sine i trygge omgivelser uten å sjenere offentligheten.
Vi har i periodevis, over flere tiår, hatt «forsterkede innsatser» mot det åpne rusmiljøet uten å oppnå annet enn at det har forflyttet seg rundt i sentrum
Vi har ikke et lignende tiltak for kjøp-og-salg delen, selv om det har vært både diskutert og vedtatt at et slikt område skal opprettes, men ingen har tilrettelagt for det. Og vi har periodevis, over flere tiår, hatt «forsterkede innsatser» mot det åpne rusmiljøet uten å oppnå annet enn at det har forflyttet seg rundt i sentrum og at fengslene er blitt fylt opp av syke mennesker som ikke har evne til å betale de høye bøtene de har fått.
Selvsagt er det en tragisk scene som utfolder seg i Storgata om dagen
Behandlingen av rusavhengige gjør også at man ikke stoler på at politiet er der for å gjøre dem trygge, men tvert imot, at man føler seg utrygge når de kommer.
Selvsagt er det en tragisk scene som utfolder seg i Storgata om dagen, og det har den har gjort i flere år. Ingen ønsker en slik situasjon, kanskje aller minst de rusavhengige selv, som nærmest står på utstilling mens folk glaner og buss og trikk suser forbi.
Hvor lenge skal denne aksjonen pågå?
Men det vi har lært fra andre land, er at flere politiaksjoner sjelden har mer enn en tidsbegrenset effekt på et område. Da blir spørsmålet: Hvor lenge skal denne aksjonen pågå? Hvis den avsluttes etter sommeren, vil miljøet være tilbake foran Kiwi i Storgata raskt. Og hvis den skal pågå i ett år eller to, så er det år hvor Oslo politiets hovedprioritering vil være mindre alvorlige narkotikasaker på bekostning av ran, svindel, voldtekter og organisert kriminalitet.
Det er dessverre et faktum at de som er avhengige av rusmidler, må kjøpe det et sted, og de må kjøpe det av noen
Nå i august har miljøet primært flyttet seg oppover mot Prindsen mottakssenter i Hausmannsgate, kanskje fordi brukerne føler seg tryggere der, selv om ransakinger og bortvisninger skjer der også. Hvor skal de videre derfra?
Det er dessverre et faktum at de som er avhengige av rusmidler må kjøpe det et sted og de må kjøpe det av noen, som regel av andre avhengige som finansierer eget forbruk ved å selge. Hovedvirkemiddelet mot dette har ofte vært mer politi og resultatene har dessverre blitt deretter.
Pasienter blir ofte «hard to reach» når all deres erfaring tilsier at deres beste strategi er å unngå myndighetene som har jaktet på dem, arrestert og ydmyket dem offentlig, og kalt det «å hjelpe».
Hva har virket i andre byer?
Det som har virket i andre europeiske byer, er utvidelse av hvilke medisiner folk tilbys for avhengigheten, lavterskeltiltak hvor man tilbyr miljøet andre steder å oppholde seg, med mat og meningsfulle aktiviteter. Og, ikke minst, forebyggende arbeid med alternativer til rus, både for ungdom og for folk som har en avhengighetslidelse.
Med slike tiltak har man fått redusert etterspørselen etter illegale «medisiner» fordi folk får riktige medisiner legalt og samtidig redusert trykket på gata ved å tilby alternative oppholdssteder.
Eksempler på sistnevnte er bakgården ved Prindsen, Huset Oslo, Stedet Sagene og frelsesarmeens lokaler i Urtegata, for eksempel. Men bakgården ved Prindsen er stengt på ubestemt tid og Huset Oslo har måttet redusere åpningstidene som en konsekvens av redusert støtte fra staten.
De værestedene som eksisterer, ligger ofte innenfor området folk bortvises fra
Selv om det er snakk om forskjellige budsjetter, må det påpekes at det ikke gir mening å jage/bortvise folk fra sentrum samtidig som man reduserer alternative væresteder. Og de værestedene som eksisterer, ligger ofte innenfor området folk bortvises fra.
Etter min mening er dette feil prioritering av ressurser. Ikke bare begrenser det mulighetene til de som er en fast del av miljøet, men det presser også folk som ellers er stabilisert på legale medisiner, ned til Storgata igjen – kun for å være sosiale i et av få miljøer hvor de er velkomne og føler seg hjemme.
Stengingen av bakgården ved Prindsen skjedde på grunn av utfordringer med sikkerhet og økonomi, sistnevnte et altfor vanlig fenomen hos lavterskeltiltak. Men det fjernet dessverre et sted hvor folk fra miljøet kunne sette seg ned og ta en pause fra Storgata.
Behov for alternative væresteder
Man må ha alternative væresteder hvis man ikke vil at folk fra miljøet skal samle seg i gatene i sentrum. Det vil hjelpe mye mer enn «forsterket innsats» fra politiet, sannsynligvis koste mindre, og, best av alt, være en mer human måte å gjøre det på.
Vi kan få rusmiljøet vekk fra Storgata dersom man lager et sted hvor folk kan oppholde seg og være trygge
I Oslo er vi heldige som har mange lavterskeltilbud med tillit og respekt i rusmiljøet som gjør det enklere å nå frem med nye tilbud.
På samme måte som vi prøver å få folk vekk fra ulovlige stoffer på gata ved å tilby trygge medisiner som erstatter dem, så kan vi få rusmiljøet vekk fra Storgata dersom man lager et sted hvor de kan oppholde seg og være trygge.
Dette er et problem vi som samfunn ikke kan arrestere oss vekk fra
Om man ofrer en park eller bygger et nytt område kan man også bruke eksisterende hus, eller bygge nye, for å ha både sosiale og medisinske lavterskeltiltak i nærheten.
Dette er et problem vi som samfunn ikke kan arrestere oss vekk fra. Etter rundt 60 år med nulltoleranse i Norge og lengre i utlandet har vi bare sett problemene bli verre. Tilgjengeligheten har økt, nye stoffer blir oppdaget og masseprodusert, og sosiale medier har spredt markedet inn i de tusen hjem.
Dersom kommunen, lavterskeltiltakene, politiet og brukerorganisasjonene setter seg ned og diskuterer opprettelsen av et utendørs værested, så er jeg sikker på at man kunne funnet en løsning som kan være akseptabel for alle og gi verdige forhold til dem det gjelder.
Les artikkelen i Rus og samfunn her.
