Aftenposten 02. oktober 2024: Fantastisk at folk gråter på turene Av: Sturle Scholz Nærø.
Hausmanns bro, Vaterland: Blidt, men brydd kommer Michelle Alexandra Muren farende. Både bussen og en metadon-dose ble forsinket. Området inngår ofte i turene til prosjektet Gatestemmer, forklarer hun.
– Også under broene her satte jeg sprøyter. Fire ganger om dagen, minst. Rett ut sagt har jeg vært gate-narkoman, i årevis, og manisk etter heroin. Generelt vet jeg ikke hvor greit det er å bruke så stigmatiserende ord, det er greit for meg. Mine venner gikk i sprøyterommet, jeg gikk langs elven, folk uten Oslo-adresse har ikke lov til å bruke sprøyterom. Alt handlet om mer-mer-mer. Min siste eiendel, en PC, byttet jeg mot 3 gram heroin. I armene mine døde mitt livs kjærlighet, av en overdose. Men rus kan også redde liv. Den reddet mitt.
– Før du utdyper: Hva er Gatestemmer?
– By-vandringer i regi av Foreningen for human ruspolitikk. Du kjøper billett på nettsiden. Mennesker som har levd nær gaten, deler sine historier for å gi korrekt informasjon, uten stigma, uten fordommer. Erfaringene fra gatelivet har mange årsaker, og omviserne velger selv hvor vi går. Hver og en bestemmer også hvor nært eget liv vi vil gå. Jeg er en «over-sharer», også på grunn av ADHD, så jeg deler alt som jeg håper kan bidra til å hjelpe andre. Åpenheten gir meg mening. Og uten mening kan ikke jeg være rusfri. Eller leve.
– Responsen?
– Turene er åpne for alle. Kvinner pleier å gråte, på hele turen eller på slutten. Få menn tillater seg selv å gråte. I forrige uke gikk jeg rundt med 17-åringer. Jeg så at de fikk fysiske reaksjoner. Andre blir helt stille, bare. Jeg er ikke glad for at folk gråter, men jeg synes at reaksjonen er fantastisk: Den er en bekreftelse på at jeg når frem. Turene tilpasses hver gruppe, særlig ut fra alder, inntrykkene må ikke bli for sterke. Her ved elven passerte vi folk som injiserte: «Hvis du får rusproblemer, kan dette bli din fremtid», sa jeg til en skoleklasse. Det var sterkt, kanskje, men forebyggende. Åhhh. Det håper jeg, i alle fall!
– Kostnadene? For deg personlig?
– Det er omvendt: Gatestemmer gir meg grunn til å stå opp, gå i dusjen, stå russuget imot. Mitt livs kjærlighet møtte jeg på avrusning. Hans drøm, helt til han døde, var å bli rusfri. Nå lever jeg drømmen for oss begge. Det mange mennesker ikke forstår, til og med i behandlingsapparatet, er at rus er et symptom, i mitt tilfelle: På en vanskelig barndom. Selvskading begynte jeg med da jeg var ni, den første sprøyten satte jeg da jeg var 15. Som fireåring begynte jeg hos psykolog. Og bare ved å få hjelp til å bearbeide traumer, sorg, smerte, kan man bli rusfri. Dette understreker jeg på hver tur. Gjennom årene har jeg også sett så mye fint.
– Hvordan da?
– Empatien blant rusbrukere. Endringene i folks holdninger. Over 30 av mine venner og bekjente har dødd i rus. Meg har rusen samtidig holdt i live. Uten den hadde jeg tatt mitt liv. Punktum. Der borte, i Brugata, skrek en eldre dame: «Jævla narkoman!» Jeg sa ingenting. Det vakre er at hun flere år senere kom til kafeen =Kaffe og frivillig brukte penger på kaffe som rusmisbrukere lager. Jeg ønsker at enda flere skal se at vi er vakre, empatiske mennesker.
– Ditt Omvisnings-Oslo må være farlig?
– Rusmisbrukere ønsker ikke å skade andre. Vanligvis er de kun til fare for seg selv.
Les hele artikkelen i Aftenposten her.
