Dagsavisen 09. august 2025: Brukte nåler og søken etter mening Av Eivind Tangen.
– Hei, velkommen til oss!
Chris Kohlbacher, daglig leder ved Huset Oslo, ønsker Dagsavisen velkommen. Han viser oss rundt, og forteller litt om hva Huset er for noe. Han er 45 år gammel, og har erfaring fra Erfaringsskolen og legemiddelassistert rehabilitering (LAR), som han begynte på i 2018.
Erfaringsskolen er et kostnadsfritt tilbud fra Oslo kommune, som hjelper de med ruserfaring eller psykisk lidelse til å gjøre nytte for andre med sin erfaring.
– Vi kaller oss for et brukerstyrt hus. Det er et værested med en del aktiviteter, der gjestene får være med i driften om de vil, og planen er å få med enda flere. Vi har holdt på i snart to år. Om man bare vil komme hit for å være her, så er det også greit. Vi er et ikke-rusfritt tilbud. Man kan i prinsippet være så ruset man bare vil, men man må være snill og grei mot alle andre, forklarer Chris.
Huset er et alternativ til å sitte gatelangs og alene.
Huset Oslo eies av tre organisasjoner.
– A-larm: Bruker- og pårørendeorganisasjon.
– ProLARNett: Landsdekkende organisasjon av og for LAR-brukere.
– Foreningen for human ruspolitikk: Bruker- og medlemsorganisasjon på rusfeltet.
Gjøre noe for andre
Det første som møter en på Huset er et musikkstudio fylt med instrumenter og forsterkere. Videre inn i lokalet er stuen. Den er ren og ryddig. Stemningen er avslappet.
I juli hadde Huset Oslo 353 gjester. Noen dager få, andre dager mange. Denne mandagen skjer det flere ting i Huset: Klokken 12 serveres det varm lunsj, og samtidig kommer det besøk av sykepleiere og lege. Fra klokken 13 legger de ut på miljøvandring, hvor de deler ut kakao og rent brukerutstyr til de som måtte trenge det.
– Det første Huset startet i Bergen. Tanken var å ha et totalt brukerstyrt initiativ. Vi sier at vi som jobber her, har bakgrunn med rus, og alle gjestene våre har rett til å komme med forslag om driften. Behovene defineres av de som er her, forteller Chris.
– Det er en sosial arena. Man får treffe likesinnede mennesker. Du kan komme hit akkurat som du er. Noen bruker oss bare som et værested, men andre vil ha noe å gjøre. Noe å bidra med. Vi har en avtale med et borettslag i nabolaget her, som har en barnehage i bakgården. Der er vi ute og plukker sprøyter og utstyr, om det skulle dukke opp noe. Vi tar også kontakt med institusjoner i nærheten, for å holde nabolaget rent. Det kjennes jo godt å gi noe tilbake.
På Huset er det viktig å skape mening i hverdagen. Chris forklarer at det gjør inntrykk å se hva det gjør med mennesker når de føler at de får noe å gjøre. At de gjør noe for andre. At noen trenger dem. Rett etter Chris selv ble nykter, opplevde han det samme. På det tidspunktet fantes ikke Huset Oslo, og han forteller at han ikke hadde mange venner igjen.
Koster penger
Chris er bekymret for budsjettet.
I 2024 hadde Huset Oslo et budsjett på 3 millioner kroner. I 2025 er det nede i 2,1.
– Heldigvis har vi mange frivillige som stiller opp for oss, sier Chris.
– Det er vanskelig nå. Vi må søke penger hvert år, og det er ingen garanti for at vi får det innvilget. I år vil vi nok slite ganske veldig. Det hadde vært lettere om vi fikk søke for fem år av gangen, for eksempel, slik at langtidsplanlegging kunne vært aktuelt. Vi ønsker på sikt tiltak som ryddeprosjekter vi kan ta betalt for, slik at vi i større grad kan finansiere oss selv.
Dagsavisen blir med Huset Oslo ut på et slikt ryddeprosjekt.
Brukne nåler gjemt i gjørma
Regnet sildrer ned Thorvald Meyers gate ned mot Akerselva i 13-tiden.
Utenfor den gamle legevakten i Oslo står en gjeng med frivillige fra Huset Oslo og Foreningen for human ruspolitikk. Noen med paraplyer, og noen med regnjakker. Med seg har de en rekke raker, gripearmer, og bøtter. Chris ønsker oss velkommen.
Huset er ute for å plukke sprøyter langs Akerselva.
De oppmøtte prater og ler seg imellom. Det er ingen sure miner på grunn av regnværet.
Langs veien kommer også Øyvind Christensen gående. Han er en høy nordlending i 40-årene med langt blondt hår og skjegg med gråskjær. Det lange håret klistrer seg til jakka hans i regnværet.
– Det hadde vel kanskje kommet flere om ikke det var for regnværet, humrer Øyvind.
– Men vi får vel sette i gang.
Nær en trestokk med utsikt over elven finner gruppen massevis av sprøyter. Noen har tydelig prøvd å dekke det til med masse løv. En frivillig advarer de andre om å ikke ta i det med hendene, men å bruke rake.
Øyvind synes det er viktig at de som brukere selv rydder opp, selv om det er etter andre.
– Vi er jo vant til sprøyter og nåler og slikt. Det gir jo mening at folk ringer oss når det er et problem en plass, sier han.
Han forteller at de ofte også deler ut brukerutstyr.
– Vi har gjort det et par ganger før, men vi har oftere vært ute og delt ut brukerutstyr, sammen med litt kaffe og kakao. Men nå som sommeren kommer, vil vi nok gjøre slikt oftere. Spesielt om vi får mer støtte enn hva vi har fått nå. Vi har jo akkurat mistet en stor del av budsjettet vårt. Men vi prøver å ikke la det stoppe oss, sier Øyvind håpefullt.
Mens gruppa går og plukker, forteller Øyvind litt om hva han synes politikerne burde tenke på fremover.
– Det med behandling i stedet for straff: Skal vi dømme folk til behandling? Hva gjør man da om behandlingen ikke virker, skal vi da straffes? Hvis ungdommen har et genuint problem som er årsaken til rusbruken, så vil de ikke nødvendigvis være i stand til å opprettholde ruskontrakter og slikt. Man dytter dem lenger inn i problemene sine.
Øyvind mener det kan skape mistillit til helsevesenet.
– Det kan være vanskelig å stole på folk. For oss er møtet med det offentlige et møte med en del av det samme systemet som har undertrykt oss i årevis. Mange kan ikke se forskjellen mellom en helsearbeider i LAR og politiet; de er begge noen som kan stå mellom deg og det du trenger.
– Vi ser at alt legges ned rundt oss. Det er ikke penger til helt grunnleggende tjenester. Hva vil da skje med oss, spør Øyvind.
Fylt til randen med nåler
Med seg har de en stor, gul bøtte. Den er laget for medisinsk avfall, slik som nåler. Gruppa får ikke betalt for plukkingen av nåler – snarere tvert imot. De er nødt til å betale for privilegiet å levere den inn som farlig medisinsk avfall.
Langs elveleiet gruppa saumfarer for nåler, står det et par små gule, nedtaggede bokser. De er fylt til randen av nåler, og er ment å være for retur av brukerutstyr. De ser ikke ut til å ha blitt tømt på en stund.
– Jeg sa jo at de kanskje burde hatt en stor søppelkasse ved siden av. Jeg flira litt når jeg så den lille boksen første gang. Det er jo et godt tiltak, men det er veldig lite. Det var jo ganske ille der når vi ryddet sist, mener Øyvind.
Mot slutten av dagen stikker Øyvind seg på en nål. Han forsikrer oss om at han skal dra på legevakten for å sjekke seg for mulig hepatitt-smitte så fort som mulig.
– AIDS, hepatitt og slikt faenskap er det jo greit å holde seg unna. Vi får bare håpe det var en veldig gammel nål jeg stakk meg på. Men det viser viktigheten i å være forsiktig, sier Øyvind.
Heroinassistert behandling
Øyvind bor på Mortensrud sammen med kona si. Han er, som flere på Huset Oslo, i heroinassistert behandling i Oslo (HABiO), hvor pasientene får utdelt brukerdoser med ren heroin. Hensikten er å gi rusmisbrukere som har vanskelige å behandle et bein å stå på.
Camilla Birkevold, enhetsleder ved HABiO, beskriver behandlingen som en grunnmur for mange av pasientene som deltar. Hvis pasientene får rusbehovet sitt dekket, og slipper å gå gatelangs i Oslo og tigge penger for å kjøpe et møkkete og urent stoff, kan prosjektet gi dem mulighet til å rydde opp i livet. Oppsøke NAV. Skaffe seg bolig. Besøke tannlegen.
I dag er prosjektet en prøveordning på fem år, som går ut i 2027. Med mindre det videreføres.
Øyvind har hatt det vanskelig i livet, og forteller om hvordan HABiO reddet livet hans. Bokstavelig talt.
– Prosjektet betyr mye forskjellig for meg. Det var et siste forsøk på å få en slags kontroll på livet mitt. Jeg hadde planer om å ta mitt eget liv rundt den tiden prosjektet startet. Jeg gikk og sa til meg selv et helt år at hvis dette ikke løser seg, så slipper du å tenke mer på det.
– Det var en slags forsvarsmekanisme når situasjonen ble for mørkt og kjip. Man slapp på en måte å bekymre seg mer for fremtiden, forteller han.
Han sier han ble med for å overleve.
-Jeg ble med for å overleve. Så har det kommet så mange positive ting på grunn av det i tillegg. Jeg fikk tatt kurs på Erfaringsskolen, blant annet. Hadde jeg forsøkt å gå dit uten å være med på dette prosjektet, ville alle kunne sett det på meg. Det er greit å være litt stabilisert når man er erfaringskonsulent. Å kunne stå litt mellom begge miljøene, og ikke være helt inne i rusmiljøet.
Øyvind begynte med rusmidler i ung alder.
– Det hele begynte med Cannabis og LSD i ungdommen. Men det aller første jeg ruset meg på var Paralgin Forte. Jeg fant ut at det var et opiat. Det var jo det Velvet Underground og andre dystre musikere hadde brukt opp gjennom, haha. Vel å merke uten stor suksess, men allikevel. Som tenåring tenker man rare ting, reflekterer Øyvind.
Han mener miljøforskjellen mellom brukerne som sitter rundt oss på fellesarealet og miljøet nede i Oslo sentrum er enormt.
– Følelsen av håpløsheten, tanken på at dette kommer til å vare dag ut og dag inn: Takk Gud for at jeg har dette skuddet for å holde ut, tenker man. Det å leve nyktert virket ikke nødvendigvis bedre. Men her blir man roligere. Man får bedre holdning. Om noen skulle konfrontere meg, kan jeg si jeg har tatt medisinen min. Det gir en fred. Paradoksalt nok gir det å måtte komme hit to ganger om dagen en langt større frihet, sier han.
Søken etter mening
Øyvind ser tilbake på tiden på gata, og forteller at det nå er viktig for ham å finne mening i hverdagen. En mening man må finne selv. Han forklarer at behandlingen har gitt ham både mulighet til å begynne på erfaringsskolen og å få seg jobb. Det gir ham både håp og mening. Øyvind drar fram Viktor Frankls bok «Livet må ha mening».
Viktor Frankl var en østerriksk psykiater og forfatter, som grunnla en form for psykoterapi kalt logoterapi. Behandlingsformen setter menneskets søken etter mening i høysetet.
Frankl mistet hele familien sin i Auschwitz, og han beskriver hvordan menneskets søken etter mening var helt elementært for overlevelse – selv i Auschwitz.
– Det å jobbe i Huset og i Foreningen for human ruspolitikk gir mening. Gjennom det fikk vi besøke Wien på UN Office on Drugs and Crime (De Forente Nasjoners kontor for narkotika og kriminalitet), og fikk møte mange spennende mennesker på foredrag. Det er slike ting jeg har drømt om å gjøre. Plutselig får jeg muligheten til å gjøre noe slikt. Dette prosjektet er en forutsetning for at jeg kunne få til alt dette. Det gir mening, forteller Øyvind.
– Sterkt å se
Med på sprøyteplukkingen er Arild Knutsen. Han er styreleder i Foreningen for human ruspolitikk.
Han blir rørt over fremgangen til Øyvind i HABiO.
– Øyvind er et godt eksempel på behandlingen. Jeg tenkte veldig på ham da heroinassistert behandling kom. Det var så trist å se ham gå nede i byen og slite. Å se ham blomstre, bli en ressurs og engasjere andre er veldig sterkt å se, sier Knutsen.
Han er imidlertid bekymret for programmets fremtid.
– Det er hardt for de som går i heroinassistert behandling å ikke vite om denne behandlingen vil fortsette. For mange av dem vil det innebære at de havner tilbake i sine gamle spor. Samtidig så er det slik at mange kommer seg godt ut av det og havner på et mye bedre sted i livet. Målet er ikke at folk skal stå i dette for alltid heller. De blir i stand til å ta imot annen type behandling av dette også, påpeker Knutsen.
Han mener at de som får livet sitt på stell gjennom programmet, også sparer samfunnet for massevis av kroner.
– Det er uhyre dyrt at folk går rundt med alvorlige rusproblemer. De er bundet til et illegalt marked og til kriminalitet. Det fører til så mange helseskader også. Prosjektet koster penger, men vi vil spare på det på lang sikt.
Politisk rusbehandling
Om prosjektet får lov til å fortsette, er opp til politikerne. Knutsen antar beslutningen ikke vil gjøres på medisinsk grunnlag, og oppfordrer politikerne til å gjøre prosjektet permanent.
– Det er politikk som gjelder. Dette er et behandlingstilbud til en gruppe pasienter som helseministeren sa er en gruppe som har blitt sviktet i mange tiår. Nå må vi rette opp i det. Når det virker så bra for de som er «hard to reach» og «hard to treat», ville det vært hjerteløst å legge det ned, sier Knutsen.
– Det er et politisk spørsmål om dette vil videreføres eller ikke. Det kommer ikke til å bli forskningsbaserte grunner til endringer.
Han mener det er kritisk at prosjektet får beholde livets rett.
– Det er mange jeg kjenner som har vært svingdørspasienter på sykehuset og har blitt definert som behandlingsresistente som det har gått dårlig med i årevis, som jeg nå har sett få et mye bedre liv, sier Knutsen.
– De har tatt tak i ting i livet som de aldri hadde anledning til å ta tak i før. Det har vært veldig rørende og sterkt. Derfor er det veldig viktig at noen griper inn politisk og sørger for at dette blir et permanent tilbud.
Les artikkelen i Dagsavisen her.
